Havinspirasjon


Med slør slynget rundt hodene deres gikk kvinnene på dekk. De beveget seg nå jevnt nedover elven og passerte de mørke formene til skip for anker, og London var en sverm av lys med en blekgul baldakin hengende over seg. Det var lysene fra de store teatrene, lysene fra de lange gatene, lys som indikerte enorme plasser med hjemlig komfort, lys som hang høyt i luften.

Intet mørke ville noen gang legge seg over disse lampene, ettersom ikke noe mørke hadde lagt seg over dem på hundrevis av år. Det virket forferdelig at byen skulle brenne for alltid på samme sted; forferdelig i det minste for folk som drar på eventyr på havet, og ser den som en avgrenset haug, evig brent, evig arr. Fra skipets dekk dukket den store byen opp en sammenkrøpet og feig skikkelse, en stillesittende gnier.